Carsten Dahl -experimentalist and genius
The most innovative Danish pianist of today
Dahl seems to be pure fluent spirit when searching for musical ideas and substance
STORYVILLE
Carsten Dahl Experience:
The Ultimate Experience
5CD box/DL/stream
Pianisten med mere, Carsten Dahl er lige blevet 50 år. Han har i tiden op til fødselsdagen bl.a. udtalt at han ikke længere vil spille koncerter i samme omfang som tidligere. Han vil i stedet sætte mere fokus på maleriet. Han vil dog fortsætte med at udgive musik. Derfor er det både pudsigt og vemodigt at det seneste udspil fra Carsten Dahl er en liveplade. Her er han sammen med supergruppen Experience. På trods af at kvartetten har lavet fire studieplader, er det ikke svært at høre, at Jesper Zeuthen på sax, Niels Bosse Davidsen på bas og Stefan Pasborg på trommer sammen med Carsten Dahl skaber noget helt særligt i en livesituation.
Jeg så dem live første gang for ni år siden, hvor de sammen med det klassiske Ensemble MidtVest spillede livemusik til stumfilmen The Manxman af Alfred Hitchcock. Dengang var det med Daniel Franck i stedet for Niels Bosse Davidsen. Siden har lavet fire albums, der sammen med de nye Live CD er samlet i en ny boks udgivet af Storyville Records. Jeg har fundet fire citater frem fra mine anmeldelser af de fire første plader.
“…så har Carsten Dahl atter ramt et musikalsk område hvor han har noget fornuftigt at sige. Han har tidligere bevæget sig i det eksperimenterende... Sammen med hans Experience er det blevet meget mere sammenhængende. Det er ellers ikke fordi der er sparet på forskellige musikalske indtryk undervejs.
Det afrikanske er i blandet med indtryk fra balkan og de arabiske lande, der skaber underlaget for kvartettens eksperimenterende og chancetagende musik.”
Humilitas 2010
“Dahl bruger de tre musikeres personligheder og drager dem ind i det Dahl'ske univers med en ligefrem selvfølgelighed. Det er stor musik der er kommet ud af det. Musik der ikke lefler for nogen tidsånd eller andet smart. Det er til tider også svær musik, der kræver tid af lytteren.
Carsten Dahl Experience sætter musikken på spidsen, udstiller svaghed og styrke. De spiller jazz med pletter af avantgarde, folkemusik og klassisk. Der er numre der blidt kan passere øregangene mens andre kanter sig ind.”
Metamorphosis 2011
“Når man kender Carsten Dahl ved man også, at ærbødighed er en del af hans virke. Han kender sit eget værd, samtidig med at han er ydmyg overfor de musikere han omgiver sig med og den musik han skaber. Experience er en gruppe med "The finest men in danish jazz". Det er ikke let flydende eller let tilgængeligt. Det er jazz i international klasse.”
Reverentia 2013
“Carsten Dahl Experience er i den grad en kaleidoskopisk oplevelse. Et øjebliksbillede af en kompliceret og smuk struktur. Her kan både tonedøve og farveblinde være med. En god forudsætning for at lytte med er, at man ikke er jazzblind. Er jazzsynet skarpt fanger man til gengæld mange smukke nuancer.”
Caleidoscopia 2016
Livepladen er en finale værdig. Det er den sidste plade der kommer fra Carsten Dahl Experience. Derfor er pladens sidste nummer, det fælles improviserede nummer The End of a Culture ekstra trist at lytte på. Det er mesterligt sammenspil, hvor fire musikere mødes og udveksler tanker og idéer. Skal det virkelig være det sidste? Om ikke andet, så kan man konstatere at kvartetten slutter deroppe hvor de hele tiden har været. På toppen. De andre fire numre er nye kompositioner af Carsten Dahl. Nariman’s Mood går igen fra duopladen som Dahl lavede sammen med Pasborg for tre år siden. Dahl spiller på det præparerede piano. Det er en nordisk hyldest til den iranske musiker Nariman Hodjati, hvor Bosses bas og Zeuthens altsax sender nummeret op i nye højder. Dem Tanzen Für er dedikeret til Thomas Agergård. Det er et nummer der bevæger sig mellem det abstrakte og det komponerede. Stærke sager.
Hvis du har studiepladerne i forvejen kan du godt købe livepladen. Har du ikke det, så kan boksen købes til dobbelte af hvad livepladen koster. Det er et godt tilbud til jazzlytteren der ikke nøjes med, at bruge jazzen som et lifligt lydtapet. Ja! Jeg anbefaler i den grad denne boks.
POLITIKEN d. 3. oktober 2017
FRYGTEN HAR GJORT
HAM FRYGTLØS
50 IDAG
Han er en drømmer, romantiker, gadedreng og manisk maler, men først og fremmest er 50-års fødselaren Carsten Dahl en gudbenådet pianist. Han fremstår i dag som en af Nordeuropas store improvisationsmusikere og musikalske stemmer. Der er både saftig swing, fri avantgarde og højbåren klassisk æstetik med i den indholdsrige rygsæk.
Carsten Dahl forener som kunstner livserfaring, barnlig udtryksglæde, spirituel længsel, himmelstræbende ambitioner og modet til at være sig selv på godt og ondt. Hænderne er hans værktøj, forlængelsen af den krop og det sammensatte sind, der kan udtrykke sig med en uovertruffen intensitet, tyngde og skønhed.
AT DAHL OGSÅ i de senere har kastet sig over maleriet og allerede nu med succes udstiller på adskillige gallerier med sin blanding af landskabsmotiver, naivistiske fugle og ekspressiv abstraktion, vidner om et enormt behov for at udtrykke sig.
Også som en ventil for det tryk i krop og psyke, som er prisen for at være et meningssøgende sind, dannet af omtumlede barneår, forældresvigt, kostskole og fortvivlelse, men også kreative rum at flygte ind i med teater og trommespil.
Carsten Dahls nyere kunstnerliv har været præget af både succes og mentale dyk i angst og depression. Det har han talt åbent om i mangt et medie. Til den regionale avis i Halsnæs Kommune (Dahl bor i Frederiksværk) sagde han: »Man bliver frygtløs, når man har set frygten i øjnene«.
FLERE AF Carsten Dahls plader er stærke dokumenter, knyttet meget direkte til hans personlige liv.
Eksempelvis blev solopladen ’Effata’, som i øvrigt hjembragte en Danish Music Award, indspillet i timerne før et voldsomt nervesammenbrud. Dahl har fortalt, hvordan det var, som om noget overtog styringen med musikken i studiet i Oslo i 2010. Som følge af sin åbenhed om sine depressioner er han aktiv som ’angstambassadør’ i Psykiatrifonden.
Solokoncerterne og aktiviteterne med kvartetten Experience har været de klarest lysende platforme for Dahls kreative himmelflugt med tangenterne, og et bokssæt med Experience-gruppens samlede produktion udkommer i disse dage.
Indspilningerne i eget navn tæller omkring 30 titler.
Solopladerne fylder godt op, og flere er blevet til i samarbejde med butikken Tiger, herunder den kontroversielle fortolkning af Bachs ’Goldberg Variations’ (2014), hvor flyglet er præpareret med wires fra en lilletromme, og hvor hensigten er, som Dahl skriver i noterne, ’at flå lytterens nerver i stykker og på samme tid tvinge ham eller hende til at være nysgerrig og opmærksom, vågen’.
Men der er også trioer med Lennart Ginman og Frands Rifbjerg, med Ginman og Thomas Blachman, og med norske Arild Andersen og Jon Christensen.
Der er samarbejdet med trompetisten og åndsmennesket Palle Mikkelborg, med hvem Dahl på scenen agerer den frække Rasmus Modsat med overraskelser til følge.
LISTEN OVER UDENLANDSKE stjerner, han har spillet med, er lang, og der kommer løbende invitationer fra udlandet. Pædagogisk arbejde er det også blevet til som docent ved Det Jyske Musikkonservatorium og et professorat på ’Rytmekons’ i København.
Her i oktober fejrer Dahl den runde dag med koncerter rundt om i landet. Han virker som en, der er på toppen af karrieren. Derfor vil mange nok blive chokerede over nyheden, at Dahl efter 1. december vil indstille sine livekoncerter!
Baggrunden er, som han selv formulerer det i en rundsendt besked, »et meget gennemtænkt opgør med følelsen af at være en lallende idiot og onkel Tom i 2017. En jantelovskultur, der ikke har fulgt med konjunkturerne, og som fastholder en ond spiral af åndelig krænkelse og selvmisbrug af kunstneren for et par tusindekronesedler og et par rygklap af det sovende etablissement«.
SÅLEDES BYDER Carsten Dahl op til debat om den smalle kunsts vilkår og prisen for at være kompromisløs.
Fremover koster han nemlig 50.000 kr. for en solokoncert. Vi bør dog næppe frygte at have hørt den sidste tone fra denne ekstraordinære musiker i sin bedste alder.
CHRISTIAN MUNCH-HANSEN
Juli 2017
Carsten Dahl
«The Jester»
salt peanuts.eu
Tekst: Jan Granlie
Link: http://salt-peanuts.eu/record/carsten-dahl-4/
Den danske pianisten Carsten Dahl er en aktiv herre. Ikke bare maler han bilder som vises på stadig flere kunstutstillinger rundt om i Danmark (ny utstillingsåpning i Bredegade kunsthandel i København den 29. juni), men han er med på, og utgir, en rekke plateinnspillinger i eget, og andres navn, kontinuerlig. Senest sammen med den norske vokalisten Torhild Ostad på den usigelig vakre platen «Jeg roper til deg», anmeldt her på salt-peanuts.eu for kun få dager siden. (Les hele anmeldelsen her).
Nå er han ute med en soloplate, bestående av 13 improvisasjoner fremført på cembalo i The Village Studio med Thomas Vang bak spakene.
Nå er det ikke helt vanlig at improvisert jazzmusikk blir fremført på cembalo. Derfor er det også litt vanskelig å si om dette kan gå innunder kategorien «jazz», eller om man må plassere platen under rubrikken «klassisk». Men uansett hva man kaller musikken, så er det noe umiskjennelig Carsten Dahlsk over det hele. I studio har man lagt relativt mye romklang på cembaloen, så man nesten føler at improvisasjonene er innspilt i en kirke.
«The Jester» (hoffnarren), kan vel kanskje være en betegnelse for hvordan Dahl av og til føler seg som i den store, kaotiske verden vi lever i akkurat nå. Og grunnen til at platen er gjort på nettopp cembalo er tilfeldig. Dahl ankom studioet for å gjøre en solopiano-session, men så sto cembaloen der etter et opptak fra dagen før. Han satte seg ved den og prøvde den ut, og ble sittende å improvisere på instrumentet i tre timer. Og ut fra disse tre timene får vi nå de 13 improvisasjonene.
Vi får kun cembalo, med Dahls stemme over på noen av låtene. Og ifølge «liner notene» til platen, følte ikke Dahl at han hadde spilt særlig mye, men han var totalt utslitt, noe han selv sier skyldes at dette var en hendelse som lå utenfor selve musikken.
«The Jester» er kanskje blitt den mest originale platen fra Carsten Dahl til nå, i9nkludert hans Goldberg-variasjoner, soloplater, de mange trioplatene, hans Experience-plater og alt det andre vi har hatt gleden av å få fra den gudommelige, danske pianisten de senere årene.
Jan Granlie, salt peanuts.eu
April 2017
Carsten Dahl Trio
Simplicity
An excellent jazz pianist, Carsten Dahl was born in Copenhagen 49 years ago. Originally a drummer and a studio musician by the time he was 14, he switched to piano when he was 21. Dahl was working professionally as a pianist by the early 1990s. He has since mastered the bebop vocabulary while also developing his own voice. In addition to Danish musicians, he has also had opportunities to work with drummer Ed Thigpen (who had been one of his early drum teachers), Joe Lovano, Billy Harper, Dave Liebman, Eddie Gomez, Jerry Bergonzi, Johnny Griffin, and Jim Snidero among many others.
Simplicity is comprised of 16 Dahl originals that he performs in a trio with bassist Lennart Ginman and drummer Frands Rifbjerg. While the music (ranging from joyous romps to brooding ballads) may at first seem to be straight ahead bebop that is inspired by Bud Powell, a closer listen reveals that Dahl utilizes his own original chord changes and chord voicings. The music, while built from the past, is quite modern and filled with unpredictable moments. The performances are mostly pretty concise and the playing fits such song titles as "A Minor Mood For You," "Monk's Skunk," "Dark Moments," "Prelude and Blues," "Flying Birds," "Fragility" and "Beautiful."
Simplicity features Carsten Dahl in top form, making it obvious that he is an important jazz artist who Americans should discover. This CD is available from www.storyvillerecords.com.
Scott Yanow
Carsten Dahl. I simply can not come up with some pianists of today that are as creative, inventive, lyrical or skilled as this gentleman from Denmark. He is a unique specimen behind the piano.
Jan Granlie, salt peanuts.eu
04.02.2017
For en åpning av Vinterjazz!
salt peanuts.eu
Tekst og foto: Jan Granlie
Link: http://salt-peanuts.eu/consert/for-en-apning-av-vinterjazz/
I de senere årene har markedsføringsprosjektet Vinterjazz, hvor alle klubbene henholdsvis i Norge og Danmark markedsfører seg som samlet norsk eller dansk jazz i store annonser, vært en suksess. I Danmark har man sett at dette krevde noe mer, og i 2017 er Vinterjazz her sør, noe mye mer enn en markedsføringsgimick. Det er rett og slett blitt en strålende festival, som holder det gående hele måneden over hele landet. Dette er noe Norsk jazzforum burde se nøye på, og kanskje gjøre noe lignende i Norge. For det er blitt en stor suksess, og suksesser skal man slett ikke kimse av i jazzen.
I går startet festivalen i Danmark, med en rekke konserter rundt om i landet. salt-peanuts.eu var tilstede på to strålende konserter denne åpningsdagen.
Vi startet på JazzCup i Gothersgade 107, mens tåka lå tett over byen og yren nesten tok knekken på alle andre enn turistene. Men til JazzCup skulle man, og det tror jeg ikke noen av de mange fremmøtte angret på.
På scenen fikk vi det rutinerte kompet med Kasper Vilaume, bassisten Jesper Bodilsen og trommeslageren Morten Lund. Alle tre kjent for adskillig større prosjekter enn det vi møtte i ettermiddag. På altsaksofon fikk vi høre unge Oilly Wallace på altsaksofon og like unge Søren Høst på tenorsaksofon.
Og for en gjeng musikere dette var! Begge de unge blåserne hadde full kontroll på jazzhistorien, og ga oss solier som satt som ei kule fra start til mål. Og med Vilaume, Bodilsen og Lund som bakspillere, kunne det nesten ikke gå galt. JazzCup var overfylt av entusiastiske publikumere, og musikerne ga oss akkurat det vi hadde forventet og håpet. Her var det strofer fra Sonny Rollins, Phil Woods og de fleste av de andre tenor- og altsaksofonistene innenfor hard-bopen, og hele veien var de to «ungdommene» helt fram på tuppa for å gi det mottagelige publikum det de hadde kommet for. Et flott konsert med to solister vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer.
Deretter bar det gjennom byen og over på Jazzhouse, hvor man skulle hylle den canadiske pianisten Paul Bley. Og hvem er bedre til å gjøre det i Danmark enn pianisten Carsten Dahl med følge. Denne kvelden hadde han alliert seg med saksofonisten Fredrik Lundin, bassisten Niels Davidsen og trommeslageren Anders Vestergaard. Tre musikere som passet som hånd i handske til den musikken Dahl ville gjøre denne kvelden.
Paul Bley var en musiker som, i følge Dahl, ville spille de tonene som ikke var der, og fra Bleys debutplate «Introdusing Paul Bley» (som for øvrig er ute på nytt i disse dager), og fram til hans seneste innspilling «Play Blue: Oslo Concert» som ble innspilt i Konsertkirken Jacob under Oslo Jazzfestival i 2008, men utgitt på ECM først i 2014, var han en markant pianist i jazzhistorien.
Og dette skulle Carsten Dahl og hans medmusikanter hamle opp med… Bare for å si det med en gang: Dette ble en konsert ut av en annen verden! Vi fikk noen Paul Bley- komposisjoner, litt Carla Bley, men mye Carsten Dahl, så om dette hadde vært en ren Carsten Dahl Quartet-konsert istedet for en hyllest, hadde det vel egentlig ikke spilt noen rolle.
For tiden leser jeg en biografi over bassisten Hanry Grimes, en musiker som var, og er, en gudsbenådet og ytterst dyktig og lydhør bassist. Og mens jeg hørte konserten i går kveld, tenkte jeg på det jeg hadde lest, om perioden før Grimes forsvant fra jazzmiljøet. Jeg tenkte ikke på det kun fordi hans historie er såpass sterk, men fordi kveldens konsert, og spesielt Niels Davidsens bass-spill førte tankene mine til Grimes. Hans tone i bassen, hans tilnærming til musikken, og hans teknikk, var som å høre Grimes. Og saksofonisten Fredrik Lundin spilte denne kvelden helt annerledes, og mye bedre, enn vi har hørt ham siden prosjektet han gjorde med Leadbelly-låter for mange år siden. Det var nesten som å høre Archie Shepp da han satte an på tenorsaksofonen. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt Lundin så tøff og rå som denne kvelden. Hans tone i hornet var vidunderlig og råtøff, og i de friere partiene blomstret han.
På trommer fikk vi høre relativt unge Anders Vestergaard, en musiker som til daglig holder seg sammen med Københavns unge elite, og som aldri tidligere hadde spilt med Carsten Dahl. Men det gjorde ingenting. Han holdt det hele sammen på en fremragende måte, og hans teknikk på trommene kunne i ene øyeblikket minne om Jon Christensen, mens det i neste var som om det var Billy Higgins som satt der bak.
Og fremt i lydbildet, og på scenen: Carsten Dahl. Jeg kan rett og slett ikke komme opp med noen pianister per i dag som er like kreative, oppfinnsomme, lyriske eller dyktige som denne herren fra Danmark. Han er et unikum bak pianoet. Og da han vandret over til cembaloen, for en kort sekvens, som var hans offentlige debut på instrumentet etter hans Goldberg-variasjoner som kom på plate i 2016, var suksessen sikret. Selv på dette, relativt antikvariske instrumentet fikk Dahl det til å swinge.
Men det var selvsagt som pianist det fungerte best. Hans tilnærming til Paul Bley var ikke hele tiden åpenbar og klar. Jeg har et inntrykk av at Paul Bley var en pianist som var relativt «tung på labben», noe jeg ikke har inntrykk av at Dahl er, hverken i kveld aller andre kvelder jeg har hørt ham. Men uansett hva han spiller, så er det usedvanlig kreativt og vakkert. Dere skulle bare ha hatt mulighet til å høre hans låt «Pauls Wish», som selvsagt var en hyllest til Bley, denne kvelden. Lyrisk og usigelig vakkert.
Opp gjennom årene har jeg hørt en del band fra USA som har holdt seg innenfor denne stilarten. Men jeg kan ikke huske at jeg har hørt et så komplett og kompakt band som det vi fikk høre denne kvelden. Og dette var første gang de spilte sammen! Etter konserten snakket de om å reise på turné, og den av dere som driver jazzklubb, eller festival, som sier nei takk til denne kvartetten, kommer til å få servert buksevann og grisebank. For dette er en kvartett alle vil ha godt av å høre. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe lignende. Makan!
BERLINGSKE d. 2. oktober:
Farverig leg med tangenter
og pensler
Carsten Dahl er selvlært som pianist og en af de mest beundrede musikere på såvel den danske som den internationale jazzscene. Han er kontinuerlig kreativ
og produktiv – på det seneste ikke mindst som billedkunstner.
50 ÅR 3. OKTOBER
Det er ikke for meget sagt, at pianisten Carsten Dahl er et fænomen. Som jazzmusiker forekommer hans musik som en uudtømmelig kilde, og det samme kan man sige om hans virke som billedkunstner.
Helt faktuelt er Carsten Dahl opvokset på en kostskole i Grindsted i Jylland, hvor han tidligt begyndte at spille trommer i lokale rock- og dansebands. Under indflydelse af jazzpianisten Oscar Peterson kastede han sig som 16-årig over klaveret, men han modtog aldrig undervisning.
I 1986 var han som trommeslager blandt de første studerende på Rytmisk Musikkonservatorium i København, og skønt han viste stort talent, valgte han et par år efter at blive pianist. Han forlod konservatoriet og begyndte selv at undervise.
I årene 1992-96 var han docent ved Musikkonservatoriet i Esbjerg, og efter sin tilbagevenden til København spillede han med blandt andre saxofonisterne Thomas Agergaard og Tomas Franck samt sangerinden Cæcilie Norby, ligesom han efterfølgende har ladet sig høre med talrige ensembler og projekter, herunder mange i eget navn.
Som jazzpianist behersker Carsten Dahl så vel den store bebop-tradition som de mere intuitive musikformer. Han har dyrket de »jazz-klassiske« formationer, blandt andet sammen med bassisten Lennart Ginman og trommeslageren Thomas Blachman i trioen GinmanBlachmanDahl, der undertiden bliver suppleret af trompetisten Palle Mikkelborg og saxofonisten Fredrik Lundin.
En særlig vigtig udtryksform er hans solokoncerter, hvor hverken han selv eller publikum på forhånd ved, hvad der vil ske. Tiden og rummet skaber inspirationen – og dermed en overraskende og original musik, der ikke sjældent refererer til den klassiske musikverden.
Og faktisk fik Carsten Dahl for en del år siden som den første ikke-klassiske pianist kontrakt med det navnkundige tyske klassiske selskab Deutsche Grammophon med henblik på en indspilning af Johann Sebastian Bachs »Goldberg Variationer«. Kontrakten udløb, men værket kom – i en særegen version for præpareret klaver.
Kort sagt – Carsten Dahl går sine egne veje, som langtfra altid har været lette. Således har han siden sin ungdom lidt af angstpsykoser, og efter en indspilning i Oslo i 2010 var han af samme grund inaktiv et helt år. Selv om det gik hårdt ud over økonomi og familieliv kom han ud på den anden side og kunne i 2012 tiltræde en stilling som professor i samtidsmusik ved Rytmisk Musikkonservatorium.
Efter et par år valgte han dog igen freelance-livet – også på de internationale scener, og samtidig begyndte han at optrappe sit virke som billedkunstner.
Og han er utroligt produktiv med pensler, lærred, akryl og olie, og han skaber malerier, der på samme måde som hans musik kommer ganske intuitivt, og som på farverig vis reflekterer på natur, filosofi, religion og mystik. Carsten Dahl har da også meddelt, at han fra december vil koncentrere sig om billedkunsten og i vidt omfang lægge musikken på hylden. Men lad os nu se.
August 2017
THE JESTER
Tina Paulsen Christensen
ELBCD30187. Carsten Dahl (Key)
Danmark 2017
Er Carsten Dahl en nar eller et geni? Generelt betragter jeg ham nok mest som det sidste, må jeg indrømme.
Underkaster man hans seneste soloalbum lidt tekstanalyse, er det dog tænkeligt at han også ser sig selv som det første. Albummet indeholder nemlig 13 numre, der alle har fået det sigende navn Jester (hofnar). Samtidig viser coveret Jan Matejkos kendte maleri fra 1862 af den rødklædte hofnar, som, selv om han kan fremføre sine kunster og indsigtsfulde fortolkninger af virkeligheden for adelen og etablissementet, må acceptere at leve en skyggetilværelse med latterliggørelse og ensomhed til følge.
Samtlige numre spilles på et cembalo, som Dahl tilfældigt fandt i lydstudiet en dag, hvor han skulle have spillet helt almindelig solo-session på piano. Albummet er et sammenklip af hans tre timer uafbrudte leg på instrumentets knipsestrengsklaviatur. Måske er albummet faktisk en hilsen til et andet geni på piano. Jeg kommer i hvert fald til at tænke på Keith Jarretts berømte koncert i Köln i 1975, hvor man ved en fejl havde fremskaffet et lille, bedaget og til dels ukampdygtigt Börsendorfer-flygel til ham. Jarrett accepterede nødtvungent at gå på scenen og skabte en historisk koncert, hvor han for at kompensere for instruments mangler improviserede sig gennem koncerten fra ende til anden. Live-optagelserne fra koncerten er stadig Jarretts bedst sælgende album.
Jeg tvivler på, at der er et stort publikum til Dahls seneste album. Ikke fordi Dahl ikke indtager cembaloet til fulde og in-situ skaber den ene velkomponerede melodi efter den anden. Musikken indtager bare ikke mig, og jeg tror næppe at cembaloet som instrument får en renæssance i dansk jazz lige foreløbigt. Er man til cembalomusik, er albummet utvivlsomt et øre værd, for selv om Dahl spiller umiskendeligt Dahlsk, får han musikken til at lyde som klassisk kammermusik fra hofnarens storhedstid. Det skal man reelt nok være lidt af et geni for at kunne. På samtlige numre spiller Dahl som en konstant brummende troldmand, der – som Jarrett – betvinger det ufølsomme instrument og dets tonale begrænsninger og intuitivt får cembaloet til at skabe lydbilleder, der i mine øren lyder som indbegrebet af renæssancen. Jeg vil dog til hver en tid hellere høre Dahl spille følsomt på et følsomt piano.
Der kan være gode grunde til at Dahl har valgt retrospektivt at kalde alle numre for Jester. Er der måske lidt omvendt jantelov over det? Er det snarere Dahls refleksion over musikers rolle som vor tids hofnarre. Måske vil han bare narre os alle? En ting er helt sikkert; han er noget nær et geni på narrens instrument.
16.06.2017
Torhild Ostad
/Carsten Dahl
«Jeg roper til deg»
salt peanuts.eu
Tekst: Jan Granlie
Link: http://salt-peanuts.eu/record/torhild-ostad-carsten-dahl/
Noen ganger når man hører vakker musikk, blir man sittende å tenke på hvor heldige man er, som menneske, å oppleve musikk som kunstform. En følelsesmessig opplevelse man bare kan lene seg tilbake og nyte, uten å gjøre noen ting for å oppnå det. Jeg vet ikke om noen andre skapninger på denne jord har samme muligheter til dette privilegiet, men det vet kanskje David Attenborogh eller andre som «syslar med sånnt derre» bedre enn meg. Og tenk at noen mennesker er «skrudd sammen» på en slik måte at de har fått i «oppdrag» å gjøre slike kunstneriske opplevelser tilgjengelige for oss? Slike tanker kommer til meg mens jeg hører på den nye plata med vokalisten Torhild Ostad og pianisten Carsten Dahl.
Vokalisten Torhild Ostad kommer fra Eidsvågen i nærheten av Molde, men har vært bosatt i Oslo i mange år. Hennes platedebut, og til nå eneste utgivelse, «Blomar i moll», kom ut på Kirkelig kulturverksted i 1996, og var en ren soloplate, bestående av norsk folkemusikk fremført solo, som fikk strålende anmeldelser.
Pianisten Carsten Dahl, er kanskje Danmarks mest kreative pianist, har gjort et utall plater og konserter opp gjennom årene. Og sammen har de to utviklet et nært og tett samarbeid siden de møttes første gang på Nasjonal Jazzscene i Oslo i februar 2015. Carsten Dahl som musiker og Torhild Ostad som publikummer. Fram til da hadde Ostad brukt lang tid på å finne den rette samarbeidspartneren for sine sanger.
Hun kaller dem kveldssalmer, og i folkemusikken og den religiøse musikken har Ostad funnet sitt ståsted i musikken. Og med Carsten Dahl som medmusiker fant hun endelig den hun hadde lett etter.
Det startet med at Ostad fikk tips om Dahl, som hun aldri hadde hørt om tidligere. Men etter kort tid, med noen søk på YouTube, oppdaget hun at her hadde hun funnet sin musikalske tvillingsjel.
De møttes, og var i Rainbow Studios i Oslo, hos Jan Erik Kongshaug, i fire dager i januar og mars i 2016, for å se om dette kunne bli et samarbeid som kunne utgis på plate, og også kanskje bli et musikalsk prosjekt de kunne bygge videre på.
Salt-peanuts.eu fikk muligheten til å besøke de to i studio, og her, kan du lese artikkelen Johan Hauknes skrev etter besøket i Rainbow Studios.
Musikken vi får servert på «Jeg roper på deg», er folkemusikkbasert. Noen komposisjoner er skrevet av Ostad, og noe er gjort av Dahl, mens det resterende er deres tolkninger av norsk folkemusikk. Folkemusikken er i hovedsak hentet fra Ostads hjemtrakter, med tradisjonelle sanger fra Sykkylven, Nordfjordeid, Tuddal, Tresfjord og Sunnmøre. Tekstene er gjort av salmediktere og lokale folkemusikkutøvere fra de enkelte stedene, pluss at Ostad selv har skrevet tittelsporet. Og under, ved siden av og over disse tradisjonelle låtene, får vi Carsten Dahls vakre, lydhøre og spennende pianospill, som var han født og oppvokst midt oppe i de vakre Romsdalsalpene.
Carsten Dahl får vi solo i hans egne «Lyset fra mørket» og «Lyset bryter gjennem», som er koblet sammen med den tradisjonelle «Tenk når ein gång» (fra Sykkylven), som igjen plasserer han midt i den norske fjellheimen. Det er ingen som kan høre at han holder til på flatlandet rett utenfor København, med stor avstand til den norske fjellheimen. Men det er dette som er så unikt med en pianist som Dahl. Du kan nesten sette han inn i hvilken som helst musikalsk situasjon, landskap, stemning, og han tar den umiddelbart, som var det hans egen.
Og sammen med Ostads stemme, låter dette vidunderlig! Hennes stemme er akkurat slik vi vil ha det fra en norsk folkemusikkvokalist. Hvis man absolutt skal sammenligne henne med noen, så synes jeg Agnes Buen Garnås er den som finner «grunnfjellet» i den norske folkemusikken like godt som Ostad. På den nydelige «O Jesu dagens klare sol», med tekst av Nils Olsen Svee og en tradisjonell melodi fra Sunnmøre, synger Ostad tostemt med seg selv, mens Dahl opererer med preparert piano, og vi får en stemning som skiller seg ut fra det andre, ikke langt fra noe av det man kan høre på Garnås og Jan Garbareks plate «Rosensfole» som kom for en del år siden. Ostad har ingen lys og fager ungpikestemme. Men det er levd liv i det vi hører. Og det er en stemme som vet hvor den vil, og hvordan den skal låte. Dette er musikk gjort av to musikere som virkelig har funnet hverandre musikalsk. Det er musikk til trøst og støtte. Og jeg synes de to musikerne treffer godt når de skriver i coverteksten: «Vi er psyke og kropp på leting etter ånd og mening. Vi er relasjoner og tradisjoner. Vi formes og våre veger stakes ut når psyke møter psyke. Det evige åndedrett».
«Jeg roper på deg» er blitt en vidunderlig plate, ferdig snakka! Den treffer et rom i meg som lytter, som setter meg solid på plass, med strålende vokal og nesten gudommelig pianospill. I tillegg er platen blitt til en svært følsom opplevelse, hvor du nesten føler deg naken som lytter.
Da kollega Hauknes var i studio for å høre på noe av innspillingene av platen, fortalte han meg etterpå at han satt i studio og gråt. Så vakkert syntes han det var. Jeg vet jo at den gode kollegaen er en følsom herre, og når jeg nå har hørt gjennom platen noen ganger, så skal jeg ikke nekte for at det har dukket opp en tåre i øyekroken. For så vakkert er dette. Så på plass er det, og akkurat så riktig er dette gjort!
Duoen har debutkonsert i Molde Domkirke under årets Moldejazz i juli. Og derfra og inn i evigheten bør veien fylles av konserter rundt om, ikke bare i Norge, men også i resten av verden, og jeg ønsker Torhild Ostad hjertelig velkommen til Danmark, hvor det bør bli et folkekrav å få oppleve den danske pianisten Carsten Dahl sammen med denne nydelige vokalen fra Eidsvågen. For dette er vakker musikk gjort av to vakre mennesker, for oss som har fått gleden av å være utstyrt med store ører som gjør det mulig å få høre så vakker musikk.
Platen lanseres i Norge i dag, fredag 16. juni.
Jan Granlie, salt peanuts.eu
01.02.2017
Carsten Dahl Takes You
on a Head Trip
Tekst: © 2017 Lynn René Bayley
Link: https://artmusiclounge.wordpress.com/2017/02/01/carsten-dahl-takes-you-on-a-head-trip/
SIMPLICITY / DAHL: A Minor Mood For You. Simplicity. Sing, Sing A Song. Monk’s Skunk. The Dancefloor. Avidity. Dark Moments. Prelude And Blues. Quietness. The Surrenders Blues. Bluespsalm. Flying Birds. A Simple Waltz. Fragility. Sacrifice And Myth. Beautiful / Carsten Dahl, pn; Lennart Ginman: bs; Frands Rifbjerg: dm / Storyville SVL1014302
This is music that is swinging, engaging yet somehow profound, all at the same time.
Danish pianist Dahl, an acolyte of the late, great Thelonious Monk, has latched onto the one thing that Monk used often but not all the time, whereas Dahl does, and that is silence. Space. Not that he’s pulling your leg, pulling a John Cage on you. But he will stop playing for anywhere from a bar to a full break, letting what he has just played sink in before he picks up the thread and goes on.
There’s absolutely nothing dense or complex about this music; in fact, in terms of harmony or phrase structure, there’s nothing innovative about it at all. It’s not even as complex as Monk’s own Little Rootie Tootie or Four in One. But it’s lovely and it has substance. It draws you in, it doesn’t shut you out. You don’t even have to be a jazz lover in general or a Monk lover in particular to enjoy and understand what Dahl does here.
In addition to Monk, Dahl also apparently likes J.S. Bach, because he tosses a few little Bach-isms into Sing, Sing a Song as well as in Prelude and Blues (which sounds just a bit like Jacques Loussier), but the references aren’t overt or obvious. You have to listen for them; in fact, you have to listen carefully to everything Dahl does because it tends to be so quiet. Monk’s Skunk actually sounds more like Herbie Nichols than Monk, but what the heck. It’s all part of the ongoing tapestry of the recording. In The Surrenders Blues, Dahl departs from his Monk-ish style, giving us a sparse piece in C minor with only hints and suggestions of melody. Flying Birds is even sparser, if that’s possible, as is A Simple Waltz. On several of these tracks, you can hear Dahl humming softly as he plays.
Indeed, as the album goes further down its own road, Dahl’s playing becomes sparser. He started emulating Monk but ended giving you his own meditations on open space.
What’s really going on here is that Dahl is taking you, the listener, on a trip—a tour of his mind. And it’s a beautiful trip because it’s scenic without being disturbing. It’s the jazz equivalent of Zen meditation; each tune stays in a particular mood and frame of mind, exploring different little corners of his head room that you might not have noticed before. But there you are, in an alcove you never noticed. Wow. There’s a small crystal horse over there. Or an old book you never read before. How about that?
Bassist Ginman and drummer Rifberg skitter along almost unobtrusively behind Dahl. They support his musical meditations but do not comment on them. They are bystanders like you, except that they fill in some of the rhythmic gaps he leaves in his playing.
This is deceptively deep and expressive music. Not everything profound comes in loud, fast waves of sound.
—© 2017 Lynn René Bayley